Ukategorisert

Kyss – Klapp – Klem

De aller fleste av oss har vel mer eller mindre fått med seg den historiske redningsaksjonen som har funnet sted i Chile de siste ukene, og som toppet seg til klimaks siste døgn:  alle gruvearbeiderne ble effektivt reddet opp etter nøye planlegging ned til minste detalj, fra rekkefølgen for oppstiging til påkledning, familiegjenforening, legesjekk osv, osv.

Jeg tror at denne aksjonen som måtte planlegges fra scratch – fordi det var en helt uforutsigbar hendelse – har bragt fram optimal kreativitet på høygir fordi det var en kamp mot klokka.   Slike ekstreme situasjoner får frem det beste i oss, og jeg tror at også denne har gitt vitenskapen ny kunnskap som fører menneskeheten videre fremover, forhåpentligvis til det beste.

Det skal bli spennende å følge med på hva som skjer med den enkelte under tiden.  Hver enkelt av disse vil nok være et ettertraktet forskningsobjekt på mange måter.  Hva skjer med mennesker under slike umenneskelige påkjenninger?  Hva er det som ivaretar den minste gnist av livs oppholdelse, gir tro på redning, hindrer mismotet til å ta overhånd?  Hvordan kan man bevare optimismen?  Jeg opplever dette som enda ett bevis på at vår hjerne har en unik evne til omstilling og sette seg i beredskap.

Hva er forskjellen på de som gir opp og de som trosser seg igjennom?  Det kommer helt sikkert masse forskningsresultater i kjølvannet av dette.  Kanskje ikke noen nyheter om noe vi allerede vet, men gamle sannheter i ny form, ny versjon.

Det var surrealistisk å se røret som kom opp av jorden med en ny gruvearbeider time for time.  Likevel, noe av det som fascinerte meg mest, var velkomstritualet som utspant seg foran øynene på en milliard mennesker som fulgte dramaet ved fjernsynsskjermene rundt omkring i verden.   Jeg sikter til runden med kyss, klapp og klem.  Det er vår beste menneskelige måte å uttrykke følelser på, og i dette tilfellet hadde det tydeligvis også blitt til et vel gjennomregissert ritual.  Har lekt litt med tanken på hvor mange klemmer, klapp og kyss som ble utvekslet i løpet av timene redningsaksjonen sto på.  Det var umulig å telle.  Men en sak er sikker: en bedre måte å vise takknemlighet, stolthet og glede på, tror jeg ikke vi har.

Jeg har lest at et av de viktigste behov vi mennesker har, er behovet for nærhet og for å bli sett.  Uten berøring, dør vi, leste jeg i en bok for lenge siden.  Dette behovet har til fulle blitt eksponert disse dagene.  Kanskje skal vi lære litt av det?  La ikke ekstremiteter være det eneste som frembringer dette blant oss.  La oss være flinke til å se hverandre og gi hverandre anerkjennelse. 

Gi gjerne litt mer kyss, klapp og klem.

Write a comment