Ukategorisert

Ettårsdagen

Jorden skjelver – hjelp de berørte å finne tilbake gleden

Idag er det ett år siden det fryktelige jordskjelvet rammet Haiti.  Vi påminnes og vi minnes.  Kanskje er det ikke så dumt av og til å gjenta seg selv.   Ta opp igjen de tanker man en gang hadde og kjenne etter på nytt.  Derfor har jeg hentet frem et av mine første blogginnlegg, noen av mine refleksjoner fra hendelsene den gang.

Jeg har som målsetting å skrive positive innlegg på bloggen min. Men, når jorden skaker og millioner av mennesker enda en gang – på kort tid – rystes av ødeleggelser som snur livet opp/ned, MÅ jeg få bruke bloggen min til å uttrykke mine varmeste medfølelser for hver eneste en som på en eller annen måte blir berørt av at naturkreftene tar råderetten over våre liv.

Vi står maktesløse, men jeg håper ikke at vi blir hjelpeløse!!

Nå er det Chile som har kommet i sentrum. Vi må også huske på alle de tusener av mennesker som jobber seg tilbake til et nytt liv på Haiti.

Nyhetens interesse er ofte kortvarig. La oss være oppmerksomme på at det er når kameraene pakkes sammen, at de store utfordringene kommer.

Hva kan vi gjøre?

La oss holde oppe engasjementet for å bidra på hver vår måte å støtte gjenreisingen, enten det er på Haiti, i Chile eller andre steder som blir berørt.

Hva med de positive tankene og den positive energien? Vi kan gjerne spørre: Gjelder den ikke i slike situasjoner? –

Mitt svar på spørsmålet må være: Ja – det finnes smerte i verden. Og ekte positivt tankemønster tillater at tårene flommer for verden. – La derfor tårene strømme. Dernest må vi involvere oss! Vi må tilnærme oss og involvere oss med en positiv holdning. Positive tanker gir kraft. Disse skal gjenspeile at det nytter. ….. La oss ikke miste motet om ikke resultatene viser seg umiddelbart. De kommer!

Min oppfordring er å gi det engasjement og den støtte hver enkelt av oss har mulighet til å gi.

Hvor står Haiti idag? – Reportasjene på TV viser oss et bilde vi ikke ønsker å se.  Og det til tross for et enestående engasjement som satte en bevegelse i sving til en giverglede man ikke har sett maken til.  Hvor ble pengene av?  Ja, det spør man seg.  Det er som det hviler en håpløshet over landet.  Men, som en reporter sa idag:  håpet sank i grus for ett år siden.  Troen er det eneste de har igjen.

Da er min påstand denne:  Har de troen igjen, – ja da finnes det også et håp.  For troens fundament er vel håp?  Da har vi et mulighetenes utgangspunkt likevel.  Vi har fortsatt anledning til å gjøre et krafttak.  Jeg oppfordrer igjen: La oss daglig repetere:  må verdenssamfunnet ta sin oppgave på alvor.  Det er ikke for sent, for heldigvis finnes det enkeltmennesker med en sterk vilje til å gjøre sitt ytterste.  Det kunne i alle fall reporteren fortelle.  Og den tanken må være styrende.

Write a comment