Ukategorisert

Personlig hilsen til Maria Amelie

Madina Salamov, alias Maria Amelie, har landet i Moskva.  Det er vel knapt noen i Norge som ikke har hørt om deg de siste ukene.  Ikke noe navn har vel vært på våre lepper som nettopp ditt.

Jeg tror ingen av oss kan sette oss inn i hvordan du har det etter de umenneskelige påkjenningene du har måttet tåle, i særdeleshet de siste ukene.

Du tok en sjanse da du skrev boka ”Ulovlig norsk”.  Å sette denne saken på agenda ved å skrive bok og til og med opptre på den offentlige arena, var en handling forbundet med stor risiko.  Den oppgaven tror jeg likevel du tok på deg fullt vitende om hva det kunne føre til.  Men, ingen kan uansett på forhånd forestille seg hvilke påkjenninger det kan være før de så smertefullt oppleves.

Den 12. januar er nok en dag du aldri vil glemme.  Etter pågripelsen har mediajaget vært formidabelt.  Selv om media vil tale din sak, synes jeg de mang en gang har trått over etiske grenser.  Uansett hvilken psykisk styrke man er utrustet med, finnes det grenser for hva man kan tåle.

Døgnene etterpå må ha vært et sant kaos for deg (og dine nærmeste).  En surrealistisk blanding av støtte, motgang, usikkerhet, håp, motløshet, spørsmål med og uten svar, kanossagang til politiet hver morgen, ny spore av håp, knuste forventninger ……   og slik kan vi fortsette.

Du har fått omfattende og spontan støtte.  Men det har også blitt sagt:  Hun er en vakker og ressurssterk kvinne.  Det er lett for henne å vinne sympati, sier vi og legger til: Det er mange i hennes situasjon, mange som sendes ut uten at vi så mye som leer på øyelokket en gang.

Ja.  Riktig det.  Men det er vel disses sak du vil fremme gjennom din bok.

Vi vet at hver asylsøker har sin unike historie.  Hvorvidt alle borger for rett til opphold, det skal ikke jeg bruke spalteplass på her.  Likevel er jeg overbevist om at det sikkert er mange hjerteskjærende historier blant mange av dere som sendes ut av landet.

Jeg tror at du, Madina, med din modige handling har satt i gang en tankeprosess i vårt land som forhåpentligvis kan resultere i et regelverk som gir mer rom for nyanser.  Du har satt agenda  på øverste politiske hold.

Kjære Madina.  Du har tatt på deg en tøff oppgave, din ungdom til tross.  Jeg håper av hele mitt hjerte at den smerten dette har påført deg, skal berike deg stort.  Og jeg har et ønske om at mitt råd til deg har en sannhetsgehalt du kan følge.  Mitt råd er: Se på ALT som faller i din vei under ditt opphold i Russland som enkeltstående hendelser du skal ta imot med åpent sinn.  De kommer til deg for at du skal bruke dem til din fordel.  Når det røyner på, husk: INGENTING skjer tilfeldig.

Med det som ledetråd, er jeg sikker på at du i ettertid kan se tilbake og forstå hvorfor ting falt i din vei, uansett øyeblikkets smerte.  Med den bevisstheten slår du deg gjennom den massive muren som hindrer deg nå.

Stå på, Madina Salamow (jeg må vende meg til ditt virkelige navn), – og VELKOMMEN tilbake til Norge som en fri, sterk og lykkelig kvinne.  Vit at mange vil være takknemlig for det du gjorde!  Jeg deler med deg et visdomsord som har blitt en leveregel for meg: Dersom du har levd slik at du har gjort det litt lettere å puste for noen, DA har du gjort suksess!

De beste ønsker til deg fra Ingveig Kjersti i Stavanger

8 Comments

  • Kjære Madina,
    dette vil også jeg få være med å skrive under på.
    Og jeg vil også få skrive under på at ingenting skjer tilfeldig.
    Mange mange står bak deg og ditt mål. Mange mange vil få endret sine liv til det bedre … i ettertid.
    med hilsen Rune Pedersen

    Svar
  • Du har skrevet en fin blogg. Det er bare en ting jeg mener tydeliggjør at du ikke vet hvordan det er å frykte for livet sitt og være på flukt – når du sier: «De kommer til deg for at du skal bruke dem til din fordel. Når det røyner på husk: INGENTING skjer tilfeldig.» Når man er i den tilstanden Maria er i nå, er den typen trøst helt uten mening. Vet at du mener godt, men it makes no sense når frykten overtar og man ikke klarer å tenke klart. Eivind kan nok hjelpe henne best akkurat nå. Vi andre må bare stå på her og fortsette å kjempe for å få stans på urettferdigheten og uverdigheten.

    Svar
    • Takk for ditt innlegg, Line. Det er veldig bra at du påpeker det du gjør, så skal jeg forsøke å klargjøre litt.
      Du har helt rett, og det er det jeg også forsøkte å si i mitt innlegg, at jeg har ingen, absolutt ingen forutsetning for å skjønne hva det vil si å frykte for sitt liv. Det er jeg særdeles ydmyk i forhold til.
      Jeg har allikevel en tro på at det beste «våpen» er å kunne se hvordan man kan bruke det som møter en til sin fordel. Jeg har hørt og lært så mange historier som forteller det. En fattig trøst i hennes situasjon og sannsynligvis uten sense i hennes nåværende situasjon. Derfor understreker jeg også at det må være en sannhetsgehalt i det for henne.
      Når det er sagt, må vi likevel aldri slutte å tro på at det gode skal vinne. Og makter man å bruke dette som et virkemiddel, på veien videre nå, så følger det løsninger i kjølvannet av det.
      Eivind er helt klart hennes beste hjelp. Ingen tvil om det. Og jeg må si at når jeg så at han fikk være med på samme fly, tenkte jeg at DET var det eneste riktige i den situasjonen.
      Du sier at du forstår at jeg mener det godt. Det er helt rett. Selv om det er en hårfin balansegang, valgte jeg denne vinklingen, fordi dette er også en nyanse i hennes svarte virkelighet som også hører med, og som KANSKJE blir en sannhet når historien er skrevet for henne de neste dagene.
      Jeg ønsker henne og Eivind og alle dere hennes venner, det absolutt beste som finnes. Og jeg tror det blir en «happy ending» snart.

      Svar
  • Maria, du er velkommen tilbake til Norge, selv om det offisielle Norge kastet deg ut. Ikke bry deg om det negative som mange bare gulper opp (kanskje i ubetenksomhet.)!

    Jeg holder på å lese boka di. Den gir meg innsikt i hvordan det er å leve på flukt fra fiender, fra uvenner som vil deg og dine foreldre vondt, leve hele tiden på vakt – nærmest 24 timer i døgnet og fra mange andre utrivelige forhold.

    Jeg hørte ganske ferske historier i min barndom når de voksne fortalte om hvordan det var å leve med Gestapo, SS og Wehrmacht i nabolaget i tiden 1940-45. Disse historiene kommer sterkt fram i disse dager når jeg leser boka di. Jeg sammenligner det du forteller med de historiene jeg hørte, og konstaterer at lite har hendt med menneskeheten. Den samme frykten går igjen, den samme gleden over å kunne tråkke på noen, den samme misunnelsen også, likedant ønsket om å ta hevn for noe som har hendt for lenge siden. Alle disse ingrediensene går igjen som en rød tråd i hele din historie og omstendighetene omkring din tvangsutsendelse.

    Jeg ser også at pressen fokuserer mer enn tidligere på mange andre som må leve i skjul i Norge. Jeg oppdager at det er mange flere enn du i samme situasjon.

    Maria, vi behøver deg i Norge, kom tilbake så fort du kan!

    Svar
  • Kjære Maria

    Gleder meg så utrolig mye til du er på Gardermoen så vi alle kan ønske deg velkommen hjem igjen. Og kjæresten din, Eivind er en enestående gutt som jeg gjerne skulle sett at det var flere av. Forstår ikke at noen vil deg vondt ved å skrive sånne onde ting til deg. Du er det mest modige mennesket jeg noen gang har møtt. Håper du er hjemme snart sånn at du kan signere boka mi :)

    Svar
  • Hei Maria

    Synes rett og slett hele saken er hjerteskjærende. Ønsker deg velkommen hjem til Norge snarest.

    … og ikk ela det være tvil om arbeidstittel på neste bokprosjekt: LOVLIG NORSK – vi gleder oss.

    Leif

    Svar
  • Kjære Maria!

    Dette vil æ også være med å skrive under på. Og for en hjerteskjærende sak og hovrdan du ble behandle. Kjempe spennende og rørende bok.

    Klem fra Ansten

    Svar
  • […] januar i år skrev jeg et innlegg på bloggen min, en personlig hilsen til Maria […]

    Svar

Write a comment