Ukategorisert

Tålmodighet

Fotokilde: ukjent

Flyavgang kl 08:30.  Jeg skal til Gardermoen med flyselskapet som er kåret til europas mest punktlige flyselskap i 2010.  Derfor er jeg ved gate i passelig tid til beregnet ombordstigning.  Men:  ingen fly der!    
Fra høytalerne lyder følgende beskjed:  ”Vi beklager å måtte meddele at flyet blir forsinket.  Det skyldes tett snøvær på Gardermoen, men flyet er på vei, så vi håper på ny avgangstid 08:45.”

Greit nok, tenker jeg.   Det kan bli akkurat litt for sent til å rekke starten på kurset.  Ingen katastrofe.

Flyet ankommer og vi kan gå om bord.  Vel på plass, og klar for avgang, – tror vi  ….   Da får vi følgende melding fra cockpit:  «Velkommen om bord.  Vi beklager så langt forsinkelsen.  Men, på grunn av snøværet på Gardermoen, har vi fått slot-tid om EN time …….»

Jeg kjenner på en begynnende stressfølelse.  Men, hva hjelper vel det? 
Da skjønner jeg det, og jeg skriver følgende sms til min kjære mann:  ”I dag har jeg fått i lekse å trene på tålmodighet.  Og jeg satser på topp karakter!”

En herlig tanke, faktisk. 
Og det hjalp! 
Jeg senket skuldrene, fant fram boka mi og leste den ferdig innen vi omsider landet på Østlandet.

Blå himmel og solskinn da jeg våknet neste dag.
Hurra! tenkte jeg.  Nå blir det ikke forsinkelser når jeg skal hjem igjen.

Men:  Ingen kjenner dagen før solen går ned.  Dette er en strofe fra en sang jeg lærte i barndommen.
Innen kurset var ferdig på ettermiddagen og vi tok oss av sted til flyplassen, var det ingen blå himmel å se lenger. 
Tvert imot.  Tett snødrev.  –  Vakkert og stille er det.   Likevel, i kveld kunne jeg vært det foruten.  For i kveld ønsket jeg å komme hjem etter planen.  Fire timers ventetid i utgangspunktet, var i grunnen nok.

Det er ikke bare jeg som må vente.  Jeg får en god stund sammen med Anne Karin.  Tid for den gode samtalen.  Da hun gikk om bord i sitt fly, ringte Anne.  Hun hadde fått melding om cancellert fly.  Tid for den gode samtale nummer to.  Berikende.   
Jeg er så takknemlig også for tiden sammen med Anne.  Vi tar farvel når hun skal gå om bord i sitt fly.

Tilbake står jeg.  Meldingen tikker inn på sms:  ytterligere en halv times forsinkelse på min flyavgang.  Jeg går likevel mot gate. 
Og der står Kjetil.  Tenk, så ble det tid for enda en kvalitetssamtale.  Den tredje i rekken.  Denne gangen med en venn som jeg ikke ser altfor ofte.

Nærmere klokken ti om kvelden kjenner jeg hjulene treffe bakken på Sola flyplass.  Jeg kjenner at dagen har vært lang og at det skal bli godt å komme hjem.    Men, –  først er det tid for sensur.  Jeg må få karakteren på hjemmeleksa.  Tålmodighet, var oppgaven.  Hadde jeg bestått? 
Sensuren har falt og jeg er svært godt fornøyd med karakteren. 

 Jeg har fått erfare at det er korrekt, at tålmodighet er en dyd
Det var vi enige om, Anne Karin og jeg.  Som hun sa da vi skiltes:  ”det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene som beriker livet.” 
Det kan jeg skrive under på.  For –  Når vi tålmodig har fokus på hendelsene underveis, da får vi mer enn vi aner.  Da klarer vi å se at det som tilsynelatende kan være stressfremkallende, fører egentlig noe godt med seg.

Write a comment