Ukategorisert

”Den lille blå! Den minste av dem alle!”

 

Foto:  bing.no

Erik Bye har etterlatt oss en skattkiste.
I denne skattkisten finnes det masse, for han var en mann med hjertet utenpå.

Dess mer jeg hører visene hans, leser teksten og lytter til kombinasjonen musikk og poesi, blir jeg mer og mer ydmyk over hva han har gitt oss.
Det er så dyptgripende visdom.
Hans bruk av ord en simpelthen en genistrek.
Man kan undres over hvordan han makter å male så vakkert det som rører ved vårt innerste vesen.

Vi er i ferd med å gå inn i en ny uke.
For min del blir det dager med reiseaktivitet og sannsynligvis fravær fra bloggen for en stakket stund.
Vil derfor hilse uken med den fantastiske diamanten, ”Vårherres klinkekuler”.

Jeg drømte at vår herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg.
Jeg så ham klinke kule med vår klode,
i muntre sprett mot universets vegg.

Han klinket, han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra hans lommer
for i Vårherres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert og glemte spillet:
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han, trett som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han, at han hadde mistet en.

”Den lille blå! Den minste av dem alle!”
Han lette under gress og stein og hekk.
”Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen – den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
på marken lå den nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren,
og tror at intet teller, uten den,
får håpe at han leter mer i morgen
og håpe at han finner oss igjen.

(Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth)

Mens jeg er borte, anbefaler jeg deg å fordype deg i denne teksten.
Jeg er overbevist om at dess mer du leser, dess mer finner du hvor vakker denne er i all sin lune humor.

Så får du ha meg unnskyldt, Erik Bye, at jeg låner dine skriblerier.  Men jeg er trygg på at du er raus nok til å glede deg over at noen kan få med seg noen ord til ettertanke.

Imens tenker jeg at du er ivrig med å lete etter den bortkomne klinkekulen, sammen med Vårherre.  ”Den lille blå! Den minste av dem alle!”

Write a comment