Ukategorisert

På gjensyn, Thiene

26. november

Nonnene har dekt frokostbordet til oss for siste gang i dag.  Det er tidlig frokost, for vi har avreise allerede kvart over sju.

Jeg rusler opp til spisesalen,
i stillhet,
for meg selv.

 

Det er mørkt.  Morgenlyset har ikke nådd oss ennå.
Varmt lys strømmer ut fra vinduene.
Innenfor synger nonnene sin morgenmesse.

Jeg stanser opp.
Ser utover dalen som ligger der som et glitrende diamant-teppe.  Thiene. Vicenza!
Her står jeg og undres, – hvem er dere som bor der nede?

En hel uke har jeg vært her, men vi har ikke møtt hverandre.
Uten at dere kjenner meg, og uten at dere vet at jeg har vært her, har dere vært et gjestmildt vertskap for min uke i stillhet.  En uke som har gitt meg uforglemmelige skatter, dyrebare gaver som jeg tar med meg hjem når jeg drar herfra i dag.

Vi har lært å være til stede i øyeblikket.  Her og nå.
Glemmer meg liksom bort og kjenner ikke at tiden ubønnhørlig går, uavhengig av meg.

Nå er det frokost, Ingveig.
Jeg går inn i varmen.
Maten smaker meg godt i morgenstillheten.
Siste gang.  –  Nei, en dag vil jeg spise frokost her igjen!

 

 

Morgenlyset maler landskapet med de vakreste pasteller og bekrefter at også denne dagen blir en strålende dag.  Grip den, og la den flyte med på reisen.

Bilene venter på oss. 
Koffertene er lastet inn.
Avskjedens time er ugjenkallelig kommet.
Akkurat nå er det tid for å ta farvel med hverandre og med stedet jeg har blitt glad i.

Det er ikke tid for å dvele lenger.
Stig inn, for nå er det avreise.

Sakte svinger bilen ut av porten til Casa di preghiera Gesu Maestro.
Jeg er på vei hjem, til hverdagen og det pulserende livet.
Jeg er på vei til mitt bosted og til mine kjære.  Og det kjennes godt!

Likevel vet jeg: På gjensyn, Thiene …

Write a comment