Ukategorisert

Det renner vann når jeg bare finner kildens utspring og åpner den

Dagens skattejakt begynte som en liten utfordring.

Tur i et goldt landskap sto på menyen.
Her var det grått, tørt og støvete. Ingen vegetasjon, med unntak av noen knusktørre kvister overstrødd med et pulver av støv.

Vi går oppover og jeg stiller meg spørsmålet: finnes det et snev av skjønnhet i alt dette grå, tilsynelatende døde landskapet?

Det utfordrer meg, for jeg mener at skaperverket har sin prakt, uansett form og farge. Men dette? Nei, her må jeg visst melde pass.

Jeg får fortsette å gå og la alle sansene søke å finne noe som kan være pent.

Om ikke annet, får jeg undre meg over hva som eventuelt må finnes av skjønnhet bak alt det tilsynelatende grå og livløse.

Slik fortsetter jeg turen som endte opp med å bli til en vandring i oppdagelser og refleksjoner.

Det som på avstand fortonet seg som en grå og livløs vei, åpnet opp variasjoner av nyanser når jeg kom tettere på.

Steiner og jord var i ulike fargesjatteringer.

Kraftfulle busker rotfestet dypt i grunnen der de fant livgivende vann som ga overflod av næring.

Ja, til og med fargerike blomster hadde sitt tilholdssted her oppe i fjellene. Bare jeg gikk tett nok innpå.

Jeg trakk pusten og fylte meg med dagens lekse:

Vandringen ble som en påminnelse om at på veien mot mine mål, vil det komme dager da jeg vil oppleve tilsynelatende grå prosesser. Det skal likevel ikke legge min plan i grus, slik som ruinene av en forlatt bolig ved fjellstien minnet meg på. Stopp ikke opp, men fortsett! Rundt neste sving åpner nye landskap seg.

Se opp mot himmelen når det blir for grått. Den er åpen og bærer bud om grenseløshet.

Mange kilometer lå bak meg da jeg oppdaget et uttørket elveleie.

Mitt mål må være å åpne den stengte kilden, slik at vannet kan flyte fritt og gi liv til den karrige jorda, – slo det meg.

”En umulighet,” svarte sabotøren min omgående. Jeg var rask å svare og ta til motmæle: ”Nei. Jeg har lært at har jeg satt meg et mål, er det oppnåelig, om jeg bare handler og starter vandringen mot det.”

Varmen fra en skyfri himmel omhyllet meg det siste stykket ned den solsvidde stien. Støvet klødde i nesa mens jeg tenkte: I dag har jeg i alle fall lært at det kommer dager da jeg må vise mer utholdenhet og tålmodighet utover det behagelige. For bak skjuler det seg skatter. Og målet skal nås.

Jeg hadde akkurat rukket å tenke tanken da jeg rundet siste fjellknausen. Lyden av rennende vann gjør meg nesten svimmel. Hvor kommer det fra? Jeg ser meg rundt. Det flommer rent vann ut av det golde fjellet og renner med en kraft så sterk at jeg klarer ikke følge det.

Vann gir liv, og fra kildens utspring og nedover ser jeg en oase med irrgrønt gress, vakre palmer og praktfulle blomster i alle regnbuens farger. Her er det godt å være!

Dette bildet tar jeg med meg på min vandring på mot mine mål når dagene tilsynelatende blir grå og livløse. For det renner vann når jeg bare finner kildens utspring og åpner den.

2 Comments

  • Tenkte du noen gang, Ingveig, å skrive ei bok? Det bør du gjøre! Eller er du i gang allerede?:)))))

    Svar
  • Takk så masse, Svetlana. Det er mange som har sagt det, så kanskje jeg må tenke seriøst :-)

    Svar

Write a comment