Ukategorisert

En liten gladhistorie – utrolig, men sann!

 

I dag har jeg lyst å fortelle en liten, men utrolig, gladhistorie.

Den startet for noen år tilbake da jeg hørte et kåseri av Per Anders Nordengen der han talte varmt om å starte en folkebevegelse mot sutring.  Hans hovedanliggende var å bevisstgjøre hvor mye energi vi forbruker når vi sutrer, et forbruk som heller ikke fører til noe positivt.  La oss heller snu det, sa han:  la det bli en folkebevegelse for begeistring.
Som en synlig påminnelse for seg selv, hadde han fått lagt seg en BegeistRING.

Denne ideen tente jeg på.
Som tenkt, så gjort.  Jeg gikk til gullsmeden og bestilte en alliansering.  Jeg måtte jo velge en ring av beste kvalitet.
Det ble en ring i hvitt gull med tre diamanter (tro, håp og kjærlighet).
Den hyggelige damen som ekspederte meg, stusset nok litt da jeg bare skulle ha én alliansering.  Men da jeg fortalte at denne gangen skulle jeg inngå en allianse med meg selv, – et løfte til meg selv om å bli med i folkebevegelsen for begeistring, da skjønte hun hva det hele dreide seg om.  Og hun tok poenget med å få inngravert begeistring på utsiden av ringen.

Ringen var valgt.
De tre diamantene skinte og inngraveringen BEGEISTRING på utsiden ble en vakker påminnelse daglig om å ha fokus på begeistring.

Før ett år var gått, oppdaget jeg en dag at den ene diamanten var forsvunnet.  –  En klar reklamasjon, og jeg fikk satt inn en ny diamant uten merkostnader.
Ringen var komplett igjen.
Jeg satte den på fingeren, sikker overbevist om at nå var den festet for godt.

Hva skjer?
Det er en kveld for noen dager siden.  Jeg har gjort meg klar for natten etter diverse omflakking etter en lang dag, da oppdager jeg:  diamanten er borte, – igjen!
Å nei, å nei!  – Hva skal jeg si når jeg kommer tilbake for andre gang med ringen uten diamanten, og det etter kort tid? Å finne diamanten kan jeg bare glemme. Det er som å lete etter en nål i en høystakk, eller mer korrekt:  å lete etter en diamant ”herfra til evigheten”.

Ja, ja – sa jeg til meg selv.  Det er ikke annet å gjøre enn å levere ringen inn, uansett hva de måtte tenke og mene.  Det nytter ikke å lete.  Men skulle diamanten likevel dukke opp, så dukker den opp.

Neste morgen står jeg opp, gjør mine faste morgenrutiner, kler meg, spiser frokost, tar på meg mine støvletter og vinterkåpe og kjører til jobb.
Der bytter jeg mine støvletter til innesko jeg har stående på jobb, og arbeidsdagen er i gang.

Maria – datter – og jeg har avtalt å spise lunsj sammen, så jeg bestemmer meg for å gå innom gullsmeden med ringen på vei til lunsj.  Det er innomhus så jeg kan gå med inneskoene.  Men, jeg vil rette på silikonsålene i skoene før jeg går.  Retter sålen i høyre skoen.  Det samme skal jeg gjøre med venstre skoen.  Er litt i farta fordi jeg er egentlig sent ute, så det går på sitt vis på autopilot.  –  Plutselig får jeg et øyeblikks nærværelse.  Der, på en krøllete silikonsåle, der ligger den:  Diamanten min!

Går det an?
Ja, tenk! – så var det altså mulig å finne diamanten ”herfra til evigheten”.

En liten gladhistorie – utrolig, men sann.

5 Comments

  • YES!!!!:::))))

    Svar
  • Lurer på er det den første diamanten du mistett eller den siste? Utrolig likevel:)

    Svar
  • Den siste Svetlana. Den første fant jeg aldri, men hvem vet – kanskje dukker den også opp!!!
    Det er fortsatt langt «herfra til evigheten»
    :-)

    Svar
  • Hurra :) Det ordner seg for kjekke damer :)

    Svar
  • Og du er inkludert, Monica :-)

    Svar

Write a comment