Gleder, Livet, Takknemlighet

Noen av de gjengrodde stier

 Lyngen

Sjåføren vrir om tenningsnøkkelen.
I bilen sitter en familie på fire.
Vi har tatt et siste farvel med mor, svigermor og farmor.
Det er en mørk novemberdag noen få uker før milleniumskiftet.

Motoren avgir sitt ”brum” og vi begynner å rulle.  Litt etter litt forsvinner den vakre bygda bak oss.

Tankene mine begynner å svirre.
Mon tro hva tid vi kommer tilbake til dette stedet som har vært et fast tilholdssted i mange år.  Nå er ankerpunktet borte, ankeret er løsnet og livsskuta vår fortsetter bort fra denne havnen som det har vært naturlig å ankre opp ved.  Dette stedet hvor både jeg og mine har lagt ned mye av sjela vår.
Jeg undres:  …  er dette siste gang ……?

Årene har gått og lenge har vi snakket om å dra tilbake til stedene der nord.  Stedene som har gitt og tatt.  Endelig har vi tatt oss på tak, og vi er på vei.

Lyngen 1

Nå er vi her.
Mye er som før, men mye er også forandret.
Noen mennesker finner vi igjen.  Andre er borte.
Jo da.  Her har blitt sådd og gjødslet, men noe har også grodd igjen.  Liksom bare blitt borte.

Det er både godt og vemodig å oppsøke fortiden.
Minnene aktiveres.
Det ligger mye rikdom i fortidens liv, og mange skatter er hentet fram.

Jeg sitter stille tilbake og takker for at vi fikk tråkke opp noen av de gjengrodde stier.

3 Comments

  • De siste årene ofte spør jeg meg selv i forskjellige anledninger: » Er det siste gang?» og hjerte krymper…
    Hva er det for noe som skjer med meg? Jeg svarer – det er livserfaringen min . Ikke alderdom, men livserfaring:):)

    Svar
  • Kloke ord fra en klok kvinne, Svetlana.
    Og så lever vi her og ser fremover. :)

    Svar
  • :)) ja ser fremover

    Svar

Write a comment