Livet

God tur!

Hurtigtog

 

Livet er en reise.
Hvilket befordringsmiddel man velger, er opp til den enkelte.
Det avhenger av hvor bekvemt man vil ha det, hvor fort det skal gå og hvor langt man vil reise.
Kanskje skifter man også framkomstmiddel underveis.  Det er ikke uvanlig.  En reise kan gjennomføres både med bil, med buss, med båt og med fly.  Ja, – endatil kanskje til fots eller med sykkel.

Under en rådgivningstime jeg følger på telefon, befant jeg meg tidligere i år på toget.  En kort reise på i underkant av to timer.  Akkurat denne gangen var tema livsprosessen.  Livet ble sammenlignet med, – ja nettopp, – en togreise.  Hvilken stasjon vi går om bord og hvilken endestasjon man velger, er underordnet.  Det er selve reisen som er livet.

Bildet ble veldig konkret for meg der og da.  Herlig å sitte på toget, men skulle så gjerne ha reist lenger.  Da slo idéen ned i meg:  jeg ville gjøre en lang togreise, rett og slett for å kjenne på symbolikken, å se livet igjennom et vindu fra en togkupé.

Som tenkt, så gjort.
Under en jobbreise til Oslo, velger jeg å reise tilbake til Stavanger med toget.

Det er tidlig morgen, en kald og mørk høstdag.
Jeg hutrer litt der jeg står på perrongen på Asker stasjon med blikket festet i retning Oslo.  Minuttene telles ned, og der, på rutetid siger toget inn og stanser i spor 1.

Jeg har fått plass nummer 33 og den skal befinnes seg i vogn 1.  Lett og finne min vindusplass.  Ja, for jeg har forsikret meg om at jeg har bestilt det.  Hele hensikten er jo å beskue livet gjennom vinduet. Men, – et lite skår i gleden.  Mitt sete befinner seg akkurat mellom to vinduer, slik at utsikten blir begrenset, svært begrenset.  Og jeg som hadde sett frem til å ha den store oversikten, både framover, til siden og bakover!
Nytter ikke å bytte plass heller.
Da slår tanken ned i meg at kanskje dette er en påminnelse om at jeg ikke trenger det store overblikket, men at jeg skal konsentrere meg om å ha blikket fokusert på akkurat ”her og nå”, altså nettopp det vinduet mitt gir meg mulighet til å se på i forbifarten.  Jeg skal ikke se verken framover eller bakover.

Toget ruller sakte ut fra stasjonen.
Jeg setter meg godt til rette og åpner alle sanser, klar for en livsreise på skinner med utsikt fra mitt togvindu.  –  En klar og kald høstdag er den beste rammen jeg kunne velge meg.  Landskap og farger varierer raskt.  Rim, frostrøyk, små og store vann, alvedans, høstfarger, sol, men også skyer.  Farten varierer.  Toget svinger, passerer tuneller, kjører rette strekninger, oppover, nedover og bortover.  Det gir innsyn og utsyn.  Akkurat som i selve livet.  Ikke beine vegen, men – fram kommer vi.

Med fokus på bevegelsen, rytmen, stillstand, pauser og retning framover – altså selve reiseprosessen – ble turen verken kjedelig eller langsom.  Jeg kunne svært gjerne reist lenger da toget nådde sitt bestemmelsessted.

Vi var framme for denne gang.
Jeg gikk av på stasjonen, men heldigvis kan jeg gå på igjen og reise videre.
Min livsreise må holde fram, for her er mer å utføre.

Hva med din prosess, din reise?  Jeg kan absolutt anbefale deg å betrakte din livsreise på skinner med utsikt fra et togvindu.  God tur!

1 Comments

  • I love this!!! I love, i love!!! I love a train! Ønsker meg jernbanestasjon på Stord!:)
    Men det er ikke i min tid! I min levetid hadde jeg mange togreiser, utallige mange.
    Tog er en spennende reise, med finger mat oftest, med en kopp te servert på en gammel måte, selgere inne og ute på perrongen, naturen, en liten kuppe med plass til mange….Koselige minner!! Var i Telemark for noen år siden! Der lukte tog! Og jeg likte det!
    Lykke til videre, Ingveig!

    Svar

Write a comment