Gleder

Du er kåret til Årets Taxidriver

Taxisjåfør

Bildet er hentet fra pixabay og har ikke noe med historiens drosjesjåfør å gjøre, selv om det godt kunne vært.

 

En mørk og regntung høstkveld.
Jeg har nettopp landet og venter ved bagasjebåndet på kofferten min

Det er fredag kveld og helgen har liksom startet, men jeg skulle ikke vært her, jeg skulle vært hjemme for en time siden.  Flyet var forsinket, sen ankomst Værnes og en kraftig motvind som hindret full fart til tross for at maskinen ga optimal motorkraft for å trosse værkreftene og bryte seg gjennom dem.

Her står jeg og betrakter koffert etter korffert.
Hvor interessant er vel det?
Utrolig mye bagasje i dag.  En etter en passerer meg der jeg står mer eller mindre bevisstløs og skuer etter akkurat DEN kofferten, – min lille røde.
Store og små, våte, svarte og grå.  –  Men, min!!
Plutselig dukker den opp.  Jeg løfter den av båndet, trekker opp håndtaket og haster av gårde med denne på slep som et lydig, lite barn.

Taxiholdeplassen neste.
Håper ikke det er milelang kø.
– Nei, faktisk ikke.  I kveld er det visst min tur å være først i køen.

Ingen ventetid, men biler på kryss og tvers.  Hvilken av disse er det jeg skal ta?
Har ikke rukket å gi meg selv et svar før jeg hører fra bilen i rekke nummer to fra venstre: ”Hei, madame, velkommen.”  Jeg ser opp og klarer så vidt å sjeldne mann fra mørket, flott og mørkhudet som han er går han liksom i ett med omgivelsene.  Med et hjertelig smil tar han kofferten min og lemper den inn i bilen mens jeg hiver meg inn i baksetet for å unngå regnet.

”Velkommen!  Hvor skal du?”
– Jeg skal til Rugdeveien.
”Kan du si det til meg?” – han setter pekefingeren på GPS’en.
R, begynner jeg og han trykker rett bokstav.
U, fortsetter jeg, og han trykker O.  Nei, U korrigerer jeg – den der.
Vi fortsetter med G og D, – og vips dukker valgmuligheter av veinavn opp på skjermen.

”Rugdeveien?”
Ja, svarer jeg med så fornøyd tone som jeg klarer å få fram.
”Og hvilket nummer?” ..

Da er adressen på plass.  Veikartet skinner imot oss fra displayet og bilen ruller ut på den mørke og våte asfalten.
”Tosan tak” hører jeg fra førersetet.  ”Tosan tak, madame, at du hjelpe mai.”
Åh, – selvsagt kunne jeg hjelpe deg, sier jeg litt fortumlet, det var nå så lite.  Det skulle bare mangle.
«Du skjønne» – fortsetter min drosjesjåfør – «det være mange som ikke vil hjelpe.  De sie at det være min jobb å finne ut.  Så, tosan tak!”

Jeg setter meg godt til rette i setet og kjenner en ærbødig undring over mannens takknemlighet.  Tenk at så lite kan bety så mye!  Da er det enkelt å gjøre glad.  –  Og, jammen smitter det også, for jeg blir også glad – forsinkelsen til tross, den jeg hadde sett på som en utsettelse på oppstarten av helgen, den etterlengtede som jeg ikke ville sløse bort på ventetid.

Det ble nesten som en høytidsstund der jeg satt og kjente takknemlighetens energi fylle bilen.
Nå kunne jeg slappe av, for kartet viste vei til mitt bestemmelses-sted.
Plutselig var vi framme.

Idet vi svinger inn porten, kommer det fra førersetet:  ”Velkommen hjem, madame!” og jeg hører at han smiler fra øre til øre.

Drosjeturen er over.
Jeg får kofferten overrakt:  ”Velkommen hjem, og God Helg!”

Ja, den gode helgen var virkelig begynt, og jeg kunne entre heimen min for å fortsette helgen med glede i hjertet på grunn av en drosjesjåfør som viste raushet gjennom takknemlighetens gave.  På den måten forvandlet ha en mørk, regntung høstkveld til en innvendig sollys sommerdag.

Du er herved kåret til Årets Taxidriver!

1 Comments

  • Så mye av så lite! Det varmer!::))

    Svar

Write a comment