Klepp stasjon
Livet

.. to snødamer på Klepp stasjon

En lang historie vi sent vil glemme! 

Og alle bildene er tatt av Åse Frafjord Johnson

Desember – og snø som laver ned.

Det liker vi, i alle fall når det snart er jul.  Vi her vest – som ikke er bortskjemt med hvit jul – kan håpe på at julemotivet som nå er rammet inn, forblir fram til julekvelden.

Vakkert er det.
Men praktisk?

La denne historien gi en pekepinn på det:

Det er 12. desember og vi våkner opp til et vinterland.
Snøen kom riktignok for flere dager siden, men nå hadde et nytt og tett teppe lagt seg over det gamle.
Lite visste vi hva dette skulle føre til innen dagen var tilbakelagt og natten senket seg.

Seks damer skal treffes, flere av oss for første gang.  Møtestedet er hjemme hos initiativtakeren, ved Klepp stasjon, en halv times togreise sør for Stavanger.
Samtidig skal min kjære møte til julebord med sin ledergruppe et trivelig sted i Stavanger sentrum.
For å gjøre det enkelt, har vi avtalt følgende transportløsning:  Vi kjører sammen til byen med egen bil, parkerer den mens jeg tar toget videre til Klepp stasjon.  Jeg kjøper tur/retur-billett, for jeg skal tilbake med halv elleve toget, for deretter å kjøre oss begge hjem etter en forventet hyggelig aften.

Kvelden forløper som forventet.  Godt fellesskap i trivelig passiar over en kopp te og levende lys mens snøen daler stille ned utenfor stuevinduet.  Vakkert. Vakkert.
Tiden står stille, samtidig som den løper av sted.  Plutselig er det tid for å komme seg ned til toget.

Åse og jeg labber, grynner i snø ned til Klepp stasjon. Der finnes ingen jernbanestasjon, kun en nedsnødd plattform og et «buss-skur».  Den hvite skriften på en elektronisk informasjonstavle lyser mot oss og vi leser: Tog mellom Sandnes og Eigersund går ikke, det blir buss for tog.

Klepp hvor blir bussen av

Men, hvor kommer bussene, hvor går de fra????

Klepp telefonnummer

Jeg forsøker å finne telefonnummer for mer info.

Å ja, bak noen snøfnugg som har festet seg til tavla, finner jeg et 815-nummer. Det er vel å tro på nissen at nsb skal stille med servicetelefoner på kvelden. Men jeg trykker nummeret på en skjerm som blir fuktigere og fuktigere:  ..  sum, sum.  Jeg hører en stemme, ”Det er for øyeblikket stor trafikk …….”  Har du hørt den før?  Stor trafikk?  Nå?

Klepp Er det noen der

Jeg legger på, for akkurat DEN musikken bryr jeg meg ikke om å betale for her og nå.

Ingen mennesker, bare oss to – pluss etter hvert, en pluss en østeuropeer. Vi snakker ikke felles språk og gjør ikke noe forsøk på å få et svar på om de vet noe.

Snøflak så store som tjuekroner.
Vakkert!
Julestemning. Julekort. – Men, akk! såååå kaldt.

Neglebitt og frosne tær.
Hva skal vi gjøre?

Må i alle fall melde fra til min kjære, som venter meg klokken elleve. SmS’en flyr trådløst på frekvenser som trasser snø og kulde:  ”Buss for tog, vi vet ikke når og hvor bussen kommer ………..”

Sekundene og minuttene blir til en halvtime.
Klokkeklang på min mobil.  ”Hei, hvor langt har dere kommet?”  Jeg hører min kjæres stemme.
”Hvor langt?”
To snømenn på Klepp stasjon.

Stille, Stille – ikke noe er så stille som snø.
”Ikke noe som skjer.  Her står vi og vet verken fram eller tilbake.  Ingen å spørre. Ingen å ringe til. Ingen oversikt over terrenget.”

”Jeg får begynne å kjøre nedover, så får dere melde hvor dere er til enhver tid.”
-” Tusen takk! Men, det er jo for galt på dette føret og i kveldens trafikk kaos.  Men, takk, takk!”

Tiden går.
Kimer i klokker igjen: ”Hvor er dere nå?”
”Beklager, men ingen endring.”
Min kjære fortsetter:  ”Det er kaos mellom Sandnes og Ålgård, stengte veier. Men jeg følger riksvei 44.”  Heldigvis: åpne veier og lite trafikk der.

Det sner, det sner – tiddelibom
Det er det det gjør – tiddelibom
Nå snør det mye, mye, masse, masse, masse mer enn før – tiddelibom og hutttemegttttuuuuuuu.

Vi ser lys av biler.  En, to og tre.
Jeg går bort til en av bilene.  Damen bak rattet ruller ned vinduet og jeg spør henne om hun er kommet for å hente noen som skal komme med bussen.
– ”Ja, datteren min kommer fra Stavanger. Jeg kan ringe henne og spørre hvor langt de er kommet.”
Stavanger ja, men vi skal med bussen som kommer fra Eigersund. Hvor er den??

Jeg går til neste bil.
To ungdommer stikker hodet frem.  Ut gjennom vinduet strømmer en tung varme fra et overopphetet varmeanlegg i bilens kupe. Varmen slår mot min frosne kropp og jeg får i et kort sekund en svak opplevelse av å være H.C. Andersens Piken med fyrstikkene.

«Venter dere på noen som skal komme med buss?»
– ”Ja.”
«Fra hvor?»
– ”Eigersund.”
”Fint, vet dere hvor langt unna de er?”
– ” Ca ti minutter.”

Det var da noe!  Begynner liksom å kjenne på at vi nærmer oss noe som ligner på tilbake til virkeligheten.

”Kom og sett dere inn i bilen min”, sier damen jeg snakket med først.  ”Det ser så kaldt ut å stå slik, sett dere inn og varme dere.”
Ja – så absolutt – det finnes fortsatt engler iblant oss!

Ding, dong, ding, dong.  Min kjære undrer på hvor langt vi er kommet.  ”Ingen buss, men den skal visst snart komme. Hvor er du?”  Han er kommet til Klepp.
Engelen i framsetet skyter  inn: ”Dere kan sitte på med meg til Klepp, jeg skal den veien.  Han kan vente på Statoilstasjonen.”

Og slik ble det!
Ikke før hadde hun sagt det, kom bussen fra Stavanger/Sandnes sigende mot oss.
En lyshåret vakker, ung pike hopper inn, smiler til oss og sier ”Hei”, som om det var helt naturlig at vi satt der……

Ti minutter senere var vi gjenforenet med min kjære, som var glad vi dukket opp slik at innkjørselen til Statoilstasjonen ikke hadde rukket å snø igjen.
Vi kom oss over brøytekanten – og historien endte med en hvit reise tilbake til Stavanger, en reise i et snøfall jeg aldri har sett maken til.  Jeg siterer radioreporteren:  ”Og nå snør det pannekaker.”

Det er langt over midnatt.
Det er godt å være i seng med ullsokker på beina.
12.12.12 er over.

Jeg er full av takknemlighet til min kjære som var klok og forutseende nok til å avstå fra julemiddagens gode drikker.  Slik var han i stand til å stille opp når nsb sviktet to snødamer på Klepp stasjon.

PS:  Om bussen fra Eigersund noensinne kom, – se, det forteller historien ingenting om ….

7 Comments

  • Herlig historie! Takk for at du deler <3 Og ikke minst, takk for en nydelig blogg. Jeg havnet inn her fordi jeg søkte etter noe greier på google, og har nå sittet og lest på både det ene og det andre innlegget. Du skriver utrolig bra, om viktige ting som treffer hjertet. Liker slike blogger og mennesker som tør. Takk.
    Håper du har en fin advent – og at du ikke snør inne 😉 Jeg kommer garantert tilbake. GOD førjulstid. klem fra Spirea (med Hjertespor-bloggen)

    Svar
    • Tusen takk for varme og vakre ord.
      Jeg følger gjerne deg og, og kanskje en vakker dag, treffes vi?
      God advent!

      Svar
  • Opplevelsen for livet, Ingveig! En lang historie vi sent vil IKKE glemme!
    Takk for støtteapparatet vi har ved siden av oss, den beste av de beste. Med dette kommer vi mye-mye lengre fram enn alle verdens NSB eller liknende:)

    Svar
  • Herlig, Svetlana.
    Du kan få sagt det! :-)
    Og du får meg til å smile.

    Svar
  • :)

    Svar
  • Kjære Ingveig !
    Du er bare helt unik – har jo visst det lenge :) Du skriver så nydelig ! Ønsker deg en fortsatt fin adventstid. Imorgen er vi klar for juletrehogst sammen med venner – noe jeg gleder meg til ! STOR klem

    Svar
    • Verdens beste juleklem til deg, Therese :)

      Svar

Write a comment