Pave Frans  The Telegraph
Livet

Pave Frans I

fotokilde: The Telegraph

Tusenvis av paraplyer, tett i tett, dekker TV-skjermen og danner et slags tak over den store Petersplassen i Roma.  Like mange mennesker, og vel så det, søker ly under paraplyene – mens de venter.

De venter og venter.
De venter, tilsynelatende tålmodig.
Hva venter de på?
At røyken skal stige opp av skorsteinen på taket av det Sixtinske kapell.
Blir den svart eller hvit denne gangen?

Regnet daler ned, og – plutselig – stiger det ny røyk opp.
De venter i undring.  Mon tro ……?
JA, den er hvit!
De store kirkeklokkene kimer og deres malmtunge slag gir gjenlyd langt utover byen.
Det er fest.
Det er glede.
Det er lettelse blant folket, ikke bare på Petersplassen, men blant katolikker og andre over hele kloden.
Habemus Papam:  Vi har en pave.

Hvem som gledet seg, hvem som var likegyldig, hvem som var provosert, hvem som var verken eller, – det finnes det ingen statistikk på.  Uansett hvem du og jeg kjenner oss igjen i, tillater jeg meg likevel å komme med noen refleksjoner.  For enten vi liker det eller ikke, kommer vi ikke unna at paven har påvirkning på verdenssamfunnet i kraft av den institusjon han representerer.  Og da betyr det noe hvem denne personen er som innehar paverollen.

Folket venter.
Hvem kommer ut på balkongen?
Hvilket navn vil den nye paven ta?

Spekulasjonene går høylydt og TV-kommentatorene gir en kort innføring om blant annet hva som legges til grunn når en pave velger sitt navn.  Det beskriver hans ståsted og hvem som er rollemodellen hans.

Helt intuitivt slår det meg, – Frans.  Det er pave Frans vi trenger nå!
Jeg tenker på munken fra Assisi, rikmannssønnen som jaktet på en annen rikdom og fant den inne i seg.  Forfatteren Kristin Flood har skrevet boken om ham – en bok jeg anbefaler deg på det varmeste å lese – ”Jakten på en annen rikdom: i Frans av Asissis fotspor”.

Ja, paven som er valgt, må være en Frans.
Men, sier jeg til meg selv, det er vel ikke noen pave som har hatt det navnet!  Jeg konkluderer med at det neppe er et pavenavn og slår det fra meg, selv om jeg har lært at magefølelsen, den skal man lytte til …..

De tunge gardinene trekkes til side.  Døren åpnes.  Ventetiden er over og alles øyne er rettet mot balkongen.
Den franske Seniorkardinalen proklamerer hvem den nye paven er – og ut kommer, – ja, ganske riktig: Pave Frans! (den første noensinne)

Hvorfor forteller jeg dette, bruker spalteplass på noe som avisene allerede har skrevet om side opp og side ned?  Svaret er ganske enkelt: Magefølelsen min!  Til tross for at jeg verken kjenner personen Jorge Mario Bergoglio, hans fortid eller hva han står for, så gir det meg håp om at også paven, i kraft av det navn han har tatt, viser for verden at han har blitt med på laget av institusjoner og personer som har åpnet seg for positive endringer i vår urolige verden.  Jeg kjenner på en forunderlig og god forventning.

Det er da vel for naivt å erklære noe slikt kun med basis i magefølelsen, – tenker du kanskje?
Kanskje det!  Du har i så fall rett.  Det er ganske enkelt magefølelsen  jeg bygger på.  Men, den skal vi vel stole på?

Ja, for det ble jo – ganske riktig – Pave Frans I.

2 Comments

  • Du har ganske ret, Ingveig :) – min intuition sagde mig også, da jeg så Pave Frans I i går i TV, at her er der en, der kommer til at gøre en masse godt! Ham kunne jeg lide med det samme!
    Jeg er ikke katolik – er ej heller i nogen speciel religion; tror på det spirtuelle i mennesket og Universets kraft – men derfor kan jeg godt lide denne nye, katolske Pave alligevel :)

    Svar
  • spirituelle skulle der stå 😉

    Svar

Write a comment