Anna Karenina
Livet

En øyeblikkets drømmereise for meg.

Foto:  lånt fra filmweb.no

Venninnekveld med kinobesøk.
Ei god venninne og jeg har en frikveld sammen.  På menyen står storfilmen Anna Karenina.

Vi sitter godt i de dype, myke stolene i Luksussalen.
Lysene dempes og kinoteppet trekkes til side.
Umiddelbart går sceneteppe på filmlerrettet opp.  Dramaet er i gang.

Anna, fru Karenina, overklassefruen fra St. Petersburg i 1800-tallets Russland som lever sitt gledeløse ekteskap, blir i scene etter scene tegnet med glamour og ytre staffasje.  Regissøren viser på mesterlig vis kjærlighetens lidenskap på en slik måte at han spiller på hele spekteret av strenger, fra det opphøyde rene til fornedrelsens avgrunn.

Hele historien males som et symfonisk fyrverkeri av fargeprakt, storstilt musikk, vakre kreasjoner, glitrende diamanter og kostbare perlehalsbånd, flotte mennesker, overdådige interiører, den skjønneste natur og storslåtte landskap innhyllet i ytterlighetene, fra blålig frostrøyk og vinterstormer til svalende sommerbris i fargerike blomsterenger.

Jeg sitter som fjetret av den prakt som fester seg på netthinnen min.
Jeg simpelthen nyter hvert minutt i to og en halv time med den foto- og billedkunst som ruller over skjermen i scene etter scene etter scene.  Det er en dramaturgi i fest og farger, storhet og skjønnhet, nærhet og avstand.  Et storstilt frieri til sansene.

Filmen er spekket med gleder og sorger, livets opphøydhet, men også dets brutalitet.
Jeg velger å sette denne tematikken til side og heller la den sanselige nytelsen fylle meg.  –  Det gjør godt å ta med seg og kunne ta frem i minnet når jeg innimellom må trenge litt hjelp til å sette farge på dagen.

Slik ble den maleriske skjønnheten som utspilte seg på lerretet, en øyeblikkets drømmereise for meg.

1 Comments

  • !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

    Svar

Write a comment