Gaven
Drømmer, Gleder, Livet, Muligheter, Takknemlighet

Gaven

Klokken har passert fem.
Jeg går av flybussen ved Bristol Hotel.  Det er fortsatt to timer til startskuddet går i Aschehoug forlag.  Men, – jeg har en avtale.  En reise til Oslo må utnyttes optimalt.  Først et møte med en venn som også skal delta.  Hva passer ikke bedre til et sted for vorspiel enn i ærverdige Bristol salonger?  Og så ligger det vegg-i-vegg med forlaget.  Kun ett minutt å svippe dit, og vi kan nyte samtaletiden til fulle.

En god klem og noe godt i koppen, så er praten igang.
Det er visst ikke bare vi som har valgt ut stedet som en forpost til boklanseringen.  Her er flere.  Sammen kan vi rusle rundt hjørnet i solskinnet.

Aschehoug

Her i det velkjente portrommet er det folksomt.  Det blir mange «takk-for-sist»klemmer før vi trekker inn en og en gjennom de store, tunge dørene inn til bøkenes høyborg.  Det følger ærbødighet med slikt, en tyngde som passer seg dagens boklansering.

Ellen1

Og der står hun!
Vakrere enn noensinne.
Ellen Vahr, forfatteren av Gaven.

Hjertet mitt gjør noen ekstra slag, og jeg må svelge.
Så godt å sees igjen.
Så godt å få være her.  –  Det kjennes så riktig.
HJERTEklem!

Jeg famler i veska etter et lommetørkle.  Biter tennene sammen, trekker pusten dypt og forsøker å hente meg inn igjen.  Imens tar Ellen imot, en etter en.  Det strømmer på.  Blir det plass til alle?
«Jeg har reservert en plass til deg, Ingveig, helt fremme,» forteller Ellen meg, og jeg venter på henne.

Fullt

Omsider kan dørene lukkes, og vi tar oss inn, Ellen og jeg.
Ingen stoler står tomme og det er varmt.
«Se her,» sier Ellen.  «Her er stolen din, kan det passe?»  Hun fjerner en lapp med påskrift «Reservert Ingveig Kjersti Reindal».  For en heder.  Selvsagt kan det passe!  Jeg setter meg ned og hilser på dem som allerede har inntatt plassene ved samme bord, slekt av hovedpersonen i boka som vi idag skal få presentert og overlevert.

Talen

Startskuddet går.
Taler til hederskvinnen fra forlagssjef Trygve Åslund og redaktør Nora Campbell.  Heder og ære, og litt om skriveprosessens forløp.  Det har tatt tid, mer tid enn opprinnelig påtenkt.  Men, den venter ikke forgjeves den som venter på noe godt.  Og nå er den her.  Tidspunktet for å pakke den ut er kommet.
Vi venter spent.
Jeg venter spent!

Ellen3

Så er det Ellens tur.
Hovedpersonen.
Mesteren bak verket.
Hun som har gitt alt, og vel så det, for å levendegjøre sin tipptippoldemor for oss, gjøre kjent det livet hun levde, den gaven hun hadde og de verdier hun bragte med seg.  Anne Brannfjell, som har fått en statue etter seg og hun som fortsatt idag har noe å lære oss.

Applaus

I mer enn to år har jeg båret på en en hemmelighet.  Ellen hadde tidlig i forløpet fortalt meg om hva hun skulle skrive om.  Idag kunne jeg åpne hemmeligheten.  Og hva gjør man når man helt uten forvarsel blir trukket frem og takket for et bidrag jeg gjorde for noen år siden.  Å få være med å spre Ellens budskap om å være tro mot seg selv, var en helt naturlig sak for meg.  Tenk å bli hedret for å være Norges første drømmekraftagent.  Og så idag, når det var du Ellen som skulle være midtpunktet.  Det var du som skulle stå i sentrum.  Ikke jeg!

Takk Ellen

Det gnistrer når Ellen rekker meg sin egen personlige utgave av Gaven.  Hvis det går an å si at luften er elektrisk, så er den det nå.  –  Jeg leter på nytt etter et lommetørkle.
Takk, Ellen, TAKK!
Et kort, lite ord, men som rommer all verdens ekte kjærlighet.

Endelig har jeg Gaven

Det er sommerkveld i Oslos gater.
Jeg står enda en gang utenfor Bristol Hotel.  Og der kommer flybussen.
Vi er ikke mange som skal til Gardermoen ikveld.  Men jeg tror følelsene mine fyller opp alle setene i bussen.  Gratispassasjerer på vei fra Oslo til Gardermoen.
Jeg tror heller ingen blir sittende tilbake når jeg trer ut i sommerlufta ved Park Inn Hotel.  –  Må jeg bare få sove ikveld.  Skal tidlig opp imorgen med første fly tilbake til Stavanger.

Boka

Med Gaven på nattbordet sier jeg god natt og takk for en strålende dag.
Såvisst, Ellen:  Alle gode ting er tre!

 

Alle bilder er tatt av fotograf Liz Palm og med tillatelse for bruk.  Les mer om henne her.

 

 

Write a comment